søndag, 18.08.2019  
  
Startside
Byahalla Natursti
Byahalla Naturreservat
Meteorologi
Geologi
Økologi
Biologi
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kart
Innsjøer (limnologi)
Hjelp
Linker
Om prosjektet
 
   Forrige Neste   

Hundegras

Hundegras (Dâctylis glomerâta).
"Dâctylis" kommer av det greske dactylos=finger, en sammenlikning som ikke er helt vellykket; "Glomerâta"=nøsteformet, og det passer bra på småaksa som klumper seg i grupper. "Hundegras" er for øvrig også treffende da småaksa kan minne om hundepoter. Det fins et tilsvarende lokalnavn -"labbegras". Formen på småaksa gjør hundegras til et av våre lettest kjennelige grasslag. Fargen på toppen er grågrønn eller oftest gråfiolett. Småaksa sitter ensidig på strået, først tiltrykt, men utover ettersommeren spriker de mer og mer rett ut.

Hundegras kan også kjennes på de store, men løse tuene, der det skyter opp noen få kraftige, meterlange strå. Disse tuene vokser etter hvert utover, men dør ut i midten, slik at de blir ringformete. Blada har dessuten utpregete, flattrykte bladslirer.

Hundegras er meget hurtigvoksende og lite kravfullt, og gir et bra, om enn noe grovt for. Det brukes derfor ganske mye både i beiter og enger. "Det vokser fram under ljåen", sies det i Sveits. I Danmark har det delvis hatt større plass i landbruket enn timotei.

Forskerne sier det er vanskelig å si i hvor stor utstrekning hundegraset er opprinnelig viltvoksende her i landet. Ofte vokser det langt fra kulturmark i varme, steinete skoglier og urer. Det er utbredt over hele Europa unntatt aller lengst nord, likeså i tempererte deler av Asia og i Nord-Afrika. I Nord-Amerika er det innført i forholdsvis sein tid, men er allerede forvillet, likeså på New Zealand.

Grasaktige planter
Sølvbunke
Smyle
Hengeaks
Gulaks
Hundegras
Blåtopp
Engkvein
Engrapp
Skogrørkvein og bergrørkvein
Takrør
Hårfrytle
Knappsiv
Flaskestarr og sennegras
Gulstarr
Dystarr og kornstarr
Fingerstarr
Torvmyrull og duskull
Sveltull og bjønnskjegg