Forrige

Neste

Blåtopp

Ill.: Tor Haugseth

Blåtopp (Molînia coerulêa.)
Slektsnavnet "Molînia" har blåtopp etter en spansk misjonær og naturforsker av samme navn. "Coerulêa" er gresk for blå, pga. fargen på toppen. Og nettopp de lange stråa med smale, glisne, blåsvarte topper, som kommer opp fra store, blågrønne tuer, er så spesielle at det burde være lett å kjenne igjen blåtopp.
Et av dialektnavna det har fått, er "leløyse". Strået har nemlig ingen synlige ledd, og det er jo nokså spesielt hos grasarter. Men godt gjømt nede i tua sitter det ett (iblant to), og det har en spesiell funksjon. Her brekker nemlig strået av om høsten og etterlater en sylformet rest. Den inneholder klorofyll og fortsetter fotosyntesen, slik at det samles opp reservenæring og svulmer opp til noe som likner en løk (men som slett ikke er det!). Neste vår brukes så denne næringa av de nye knoppene, og gjør at stråa kan vokse meget raskt. Men blåtopp starter seint til gras å være, ikke før i mai-juni.

Blåtopp er en typisk plante på myrer og andre våte steder. Den klarer seg om jorda er nokså sur, og tas som tegn på behov for både kalking og grøfting. Som beitegras reknes den for nokså verdiløs. Den er vanlig i skog og mark over hele landet, og går helt opp til 1400 meter i fjellet. Ellers er den utbredt over nesten hele Europa, Nord-Afrika, vestlige og nordlige deler av Asia og i Nord-Amerika.