søndag, 18.08.2019  
  
Startside
Byahalla Natursti
Byahalla Naturreservat
Meteorologi
Geologi
Økologi
Biologi
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kart
Innsjøer (limnologi)
Hjelp
Linker
Om prosjektet
 
   Forrige Neste   

Hårfrytle

Forfatter: Knut Kinderås

Ill.: Tor Haugseth

Hårfrytle (Luzûla pilôsa).
Theofrast brukte navnet "Luzûla" på denne planteslekta 300 år f. Kr. "Pilosa"= med hår. Som også det norske navnet antyder, har hårfrytle lange, tettsittende, kvite hår langs kanten av blada.

Frytlene (vi har 15 arter i Norge) har mange likheter med siv, som hører til samme familie. Men frytler har flate blad, mens de hos siv er trådformete eller sammenrullete, ofte trinne.

Stengelen på hårfrytle blir sjelden særlig over 20 cm. Øverst sitter noen små, brune blomster enkeltvis på lange, slakke stilker, som spriker til alle sider.
Nede ved bakken finner vi en rosett av store blad, opptil 1 cm breie, og de lengste kan rekke nesten opp til blomsterstanden.

Hårfrytle er en av våre aller tidligste vårblomster. Alt i april kan den ha åpnet seg på solvarme flekker. Men med sitt beskjedne utseende er det vel få som legger merke til den. Når fruktene modnes i juni, tørker etter hvert stengelen inn og legger seg ned, og frøa faller på bakken. De har et oljeholdig vedheng som mauren setter pris på, dermed blir det den som sørger for spredninga. Det ser ut til å virke svært effektivt, for hårfrytle er en av våre vanligste plantearter i skog på middels bonitet og middels fuktighet. Den går ikke særlig høyere enn fjellbjørkeskogen.

Hårfrytle finnes i hele Europa unntatt i Middelhavs-området. i Asia går den østover til Bajkal.

Grasaktige planter
Sølvbunke
Smyle
Hengeaks
Gulaks
Hundegras
Blåtopp
Engkvein
Engrapp
Skogrørkvein og bergrørkvein
Takrør
Hårfrytle
Knappsiv
Flaskestarr og sennegras
Gulstarr
Dystarr og kornstarr
Fingerstarr
Torvmyrull og duskull
Sveltull og bjønnskjegg