Forrige

Neste

Plantesamfunnet

Alm i Byahalla. Foto: Knut Kinderås

Byahalla er et plantessamfunn, en vegetasjonsform, der trærne dominerer, men hvor bunnvegetasjonen spiller en viktig rolle og hvor fugler, insekter og dyr av mange arter finner ly, ynglemuligheter og mat.
Trær og bunnvegetasjon forteller om vekstmiljøet i halla.

I den østlige delen hersker edellauvskogen, med almen som den rikeste arten. Den stiller store krav til voksestedet og vil ha god tilgang på lys, varme, vann og næring. I den åpne almeskogen er det en artsrik og kravstor bunnvegetasjon. Det er derfor en opplevelse å vandre der en sommerdag.

Grana dominerer i den vestlige delen. Den stiller ikke samme krav til voksestedet som almen, men trives i den skrånende Byahalla hvor den får rikelig tilgang på vann og næring. Jorda er moldrik og med et mangesidig bakterieliv.
Grana tåler skygge. Kan derfor vokse svært tett. Det blir derfor kaldere i tett granskog.

Bunnvegetasjonen er fattigere på arter enn i almeskogen. Moser, blåbærlyn, og noen småbregner lever i den tette og mørke granskogen. Men så snart det blir en lysning, kommer flere bregnearter og urter inn med en gang, for også i granskogen i Byahalla er det gode vesktmuligheter for småplanter og urter bare de får lys nok.
Men det er et surere miljø i granavdelingen i halla enn i lauvskogområdet. Når grana blir eldre, skaper den et stadig surere miljø rundt seg.

For å skaffe mineralnæring fra jorda, må trærne bytte til seg denne næringen med stoff som den ikke trenger. De bruker sure ioner som byttemiddel. Trær som vokser tett og raskt vil derfor etterhvert forsure sitt eget miljø. Grana er det treslaget som vokser tettest og forholdsvis raskt, og derfor blir det surt rundt den med åra, og næringsforholdene blir dårligere og dårligere. Svenskene sier at grana er "sin egen dødare".
Også lauvtrærne bruker sure ioner som byttemiddel. Men de produserer ikke så mye som grana og miljøet blir mindre surt i den lysere og varmere lauvskogen.