Forrige

Neste

Strandflaten

Strandflate med restfjell på Flatanger-kysten. Foto: Harald Duklæt.

Strandflaten er navnet på den lave kystformasjon som finnes langs hele det vestlige Norge mellom rundt 50 m over og under havoverflaten. Både strandflaten og fjordlandskapet finnes bare i tidligere nedisete områder.

Det har vært flere teorier om hvordan strandflaten er dannet, og Fridtjof Nansen, med myer erfaring fra arktiske strøk, og geologen Hans Henrik Reusch har gitt betydelige bidrag. Reusch ga bl.a. strandflaten navn.

Reusch mente at bølgeerosjon var viktigst, og at dette skjedde så tidlig som i tertiær. Men strandflaten er like utbredt på lesiden av øyene som ut mot havet, bølgeeffekten kan derfor ikke være den betydeligste agens. Nansen mente at frostforvitring og prosesser med sjøis har vært de viktigste kreftene. Han knytter dannelsen til istidene. Pakken med sjøis rundt land (kalt iskallen av Nansen) kunne transportere vekk forvitret masse som frøs fast under isen. Frostforvitring i kombinasjon med sjøis og tidevann har vært regnet som naturkreftene som har skapt strandflaten. Mye av strandflaten ligger under vann, men under istidene ble mye vann bundet til isen slik at de grunne partene var tørrlagte og prosessene kunne foregå også der.

Nyere forskning peker at dypforvitring gjennom mange millioner år, kanskje helt fra trias-perioden, har brutt ned berggrunnen langs sprekker i berggrunnen. Forvitringsproduktene har så blitt fjernet av bølger og is og utviklet strandflatelandskapet.

Mye av bebyggelsen langs kysten ligger på strandflaten.