Forrige

Neste

Nye driftsmåter

Stortrøska med damplokomobilen var eid av Egge Træskelag. Bildet viser trøskinga på Midjo 27. nov. 1914. © Egge historielag 2011.

Men ved folketellinga i 1875 ser vi at driftsmåtene er i endring. Nå sår bøndene grasfrø, mest timotei, og bruker areal til andre rotvekster enn potet, som de hadde begynt med under nødsårene i begynnelsen av århundret. De gjødsler litt med kunstgjødsel, nemlig thomasfosfat.

Maskinene begynner å komme. Piggmaskina avløser heimegjorte tresker og sluggu. I midten av 1870-åra blir også den første damptrøska innkjøpt sør i amtet, Henrik Bartnes forteller om to damptrøsker i Beitstad. Den første var det bøndene i Sør-Beitstad som gikk sammen med bønder i Egge om ei ganske stor trøske. Den var kjøpt omkring 1885. ”Solbergs sogns Jordbrukeraktielag”, stifta i 1895 som åtte og dreiv damptrøska som gikk fra Melgården og Rones. I Kvam kom den første damptreskeverket i gang i 1900. Det var mange gårder som gikk sammen om treskeverket: Alle gårdsbruk i Følling, gårdsbruk i Kvam helt opp til Ho (Haug), Røsegg fra Beitstad og gårdene nord for Asp i Egge. De brukte også trøskene til frørensing. Det fantes frørenseri i de fleste bygder.

Omkring 1890 hadde de fleste bønder alene eller i felleskap anskaffa slåmaskin og karjolrive. Ønsket om å få enga til maskinland, jfr. de svenske skytebasene, førte også til mer vekselbruk. Dessuten vart eldre, åpne grøfter nå lagt igjen. Slåmaskinen var også til hjelp i kornskurden. Tilpassinga av utstyr vart gjort av lokale smeder. Slåmaskinen fikk et sete over høgre hjul, og til skjæret festa de et ekstra brett som kornet vart liggende på. Ei avleggerrive vart brukt for å legge av en passelig mengde til et kornband. Det var en svært stor fordel i forhold til skjurru.