Forrige

Handel med trøndersk salt

Salteksporten fra Norge til Jemtland over Duved 1708 og 1738-39.

Behovet for salt som konserveringsmiddel, var nok den viktigste grunnen til at jemtene kom til Levangermartnan ned gjennom hundreåra. Dessuten inneholdt sjøsaltet og saltfisken næringsemner som jemtene og andre innlandsboere lett kunne få for lite av i kostholdet. Sjøsalt inneholder jod og sjøfisk inneholder D-vitaminer, og mangel på dette i kostholdet kan føre til henholdsvis struma og beinskjørhet.
Jemtene videresolgte norsk salt og fisk i nabodistrikta.

På 1700-tallet begynte salt fra Spania å konkurrere ut saltet som bøndene kokte ut sjøl. Prestene agiterte for å få jemtene til å kjøpe spansk salt i stedet for det norske, som de mente var ”mycket orengiltig”. Det norske saltet var grovkorna og grått og kunne muligens fortjene denne karakteristikken, men jemtene ser ut til å ha likt smaken av det norske saltet og fortsatte å kjøpe det lenge etter at folk i nabodistrikta hadde gått over til spansk salt.

Tollmaterialet fra grensetollstasjonen på Duved viser en klar nedgang i Handelen med norsk salt utover 1700-tallet. Mot slutten av hundreåret var det en forbigående oppgang, noe som nok har sin årsak i Napoleonskrigene, da den engelske flåten blokkerte handelen med kontinentet.

Jernet til saltkjelene kjøpte trønderne av jemtene. I tolljournalen av 1708 er saltjern en viktig vare, men seinere i hundreåret forsvinner denne varen ut av tollistene. Det er tydelig at saltkokinga i Trondheimsfjorden ikke lenger var så viktig.

Salthandelen med jemtene døde ut sammen med Levangermartnan på 1800-tallet.