Presteopprøret i NorgeForfatter: Erik StenvikArtikkelen er utgitt av Beitstaden Historielag.
Det er velkjent at det oppsto indre strid i den Norske kirke under 2. verdenskrig på grunn av ulike holdninger til den tyske okkupasjonsmakta. Gjennom bekjennelsesskriftet ”Kirkens grunn”, som også ble kalt ”den Norske kirkes frihetsbrev” markerte mange geistlige sin motstand mot makthaverne, og 645 av 699 kapellaner og prester la ned sitt embete.
Dette gjaldt også soknepresten i Beitstaden på den tid, Johannes Aanderaa, og de øvrige prestene i prostiet. 127 prester ble forvist, 93 fengslet, 19 måtte forlate landet og 15 fikk taleforbud. Det hører forøvrig med til historien at også soknerådet i Namdalseid la ned sine verv i protest i april 1944.
Aanderaa har skrevet en beretning om det som skjedde i kallsboka:
”Under krigen ble jeg utsatt for en hel del trakasserier av NS-folk og statspolitiet. Jeg nedla mitt embete 8. april 1942, men fortsatte mitt arbeide i menigheten inntil jeg 10. juni 1943 ble avsatt av Quisling og 30. juli s.å. ble utvist av statspolitiet i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Nordland fylke. Jeg reiste da vestpå til min heimbygd Finnås, (familien ble boende igjen på prestegården her) og betjente Finnås soknekall til 14. januar 1945 da jeg ble arrestert av Gestapo. Satt 1 måned i tysk fengsel i Bergen og 2/3 måned i konsentrasjonsleir på Espeland ved Bergen, hvorfra jeg slapp ut 20. april 1945. Etter kapitulasjonen kom jeg tilbake hit og overtok mitt embete igjen.”
|