UFREDSÅR OG STORUÅRForfatter: Lars WaggenBandkniver. "Mali, som var godt herda fra ungdommen og sterk som en kar, tok da øksa, en sekk og en bandkniv og la til skogs etter skav". (Egge Museum). Foto: Harald DuklætI ufredsåra 1808-1812-1814 var husbondene Ola og Per og yngste broren, Anders, utkommandert til krigstjeneste og depotvakter. Eneste mannfolket som var igjen hjemme på gården, var gamle Hans, far deres, over 70 år gammel. Ellers var det bare konene og småbarna og så kvinnfolk ellers, slik som Mali, eldste søster til mennene som arbeidde for maten og ei sauføde på den vestre gården. Men nå måtte hun hjelpe til på den østre gården også, når det riktig kneip om. Og det gjorde det jamt på vårparten, for da ble de fôrlause. Det var ikke tale om å kjøpe fôr, for det var ikke å få på lang lei. De måtte til skogs og fôre; skav, bark og bjørkbeite. Men det var ikke annet enn asp de fant til skav-tre der framom heia. De store frosne stokkene var for tunge å baske på en slede og kjøre heim til gårds for kvinnfolka.
Gamlegubben orka ikke å ta seg til skogs. Mali, som var godt herda fra ungdommen og sterk som en kar, tok da øksa, en sekk og en bandkniv og la til skogs etter skav. Hun felte aspa, tok så bandkniven og satte seg overskrevs over strangen og drog med kniven lange remser av borken, som hun stappet i sekken og bar heim til gårds. Dette var i hardeste vinterkjølda , og ikke andre klær hadde kvinnfolka i den tida enn en grov, tykk og sid strieserk og en vadmelsstakk utenpå den. Ingen spesielle underklær nedentil, så en gjennommfrosset asp-strange måtte være et heller kjølig nabolag mellom knærne.
|
