Forrige

Neste

- forknapphet

Sauer på beite. Foto: Harald Duklæt

Når snøen tina bort oppe i heikanten tok de med seg grev og grov opp røtter av græft, som de da brukte å koke til feet. Tang tok de i fjæra og kokte det til feet. Men at det på det viset ble dårlig med avdråtten av feet er det greit å forstå. Det var bare så vidt de holdt liv i krøttera. Beste kua, som nylig hadde kalva, ble fôra med det som fantes igjen av høyrusk. Og i henne var det da ei skål melk i målet, de andre kyrne fikk bare så vidt mye høy at de hadde å jorte av. Sauene bar de ut av fjøset ut på barflekkene om våren. Noen av lammene hadde dødd.

Hestene var det litt bedre med. Det beste høyet var om sommeren lagt på stallemmen. Og etter gammel skikk var det slik at det måtte være riktig en nødsituasjon dersom de skulle driste seg på stallemmen og ta høy fra hestene og bære til fjøset. Hestene, som trengte det så vel, fordi de skulle dra lass. Og så kokte de skavlaug til de, og det var kraftig drikke. Bar hakka de også til de. Litt melskrot brukte de vel også, når de hadde det, men det var sjelden, især i uåra når også folket ofte manglet melet i de tidene.

Græft – uttaleform av grofte `bregne`
Skavlaug – skav av lauvtre kokt i vatn
Melskrot – dårlig mel