Forrige

Neste

- ølbrygging

Gammel ølbolle. Privat eie. Foto: Harald Duklæt

Øl brygga de for det meste bare til jul, men da brygga de både mye og godt, og det holdt seg friskt lenge ut over vinteren. Først skrædde de maltet på håndkverna, så meiska de det i bryggekaret, kokte så opp meisket og slo det på rosten, slo så på den kokende einlaug, som da seig ned gjennom meisket og rosten og i en stamp under. Der ble det så tatt igjen og oppkokt og igjen slått på rosten. Deretter ble det øst oppi bryggingskaret, ispedd høvelig med humlelaug til krydder. Når det så hadde kjølnet så vidt, at når de drøypte 3 dråper av et talglys tett etter hverandre ned i vørteret, og den første størknet når den siste draup, da var det høvelig å ha i gjæret. Til gjær nyttet de ofte botngjær, som var inntørka i en halmvisk eller knute siden sist de brygga. Stappa så en kniv i karkanten for at all trollskap skulle holde seg borte. Da kunne bryggerkona gå inn og hvile seg litt etter strevet. Men sov ikke for lenge, for ølet måtte ikke få gå ifra seg allerede i karet. Det var best å bære det opp mens det ennå går litt i det, så det kan ta seg opp på tynna også. Når det så har gjæret ifra seg det meste der, er det bare å spunse til gangs og tette omkring spunset med okserøre. Til ei slik bryggerøkt gikk det med hele dagen, og det meste av natta halvvakende med. Men så hadde de også godt øl som var godt å ty til når de ville by fremmede folk på drikke. Og sterkølet, som de tok ei tønne øl bare av ei halvtønne malt, det dugde til at mannfolka ble godt ”satt” om de ville og at det høvde slik.