Forrige

Neste

- høsting i naturen

"- til truger for folk og hester -". Hestetruger. (Egge Museum). Foto: Harald Duklæt

Om høsten og sommeren når mannfolka gikk i skogen og på fjellet med slått og slikt skar de vidjeemner. Helst høvelige rotrenninger av bjørk, hele bunter, som de bar med seg heim. Når det så ble en ruskværsdag innimellom tok de seg til å gjøre opp vidjene, batt de, smette de til ring og tredde ringene på ei noe lengre vidje, slik at de ble skikkelig store hanker. Av disse vidjene ble det brukt til litt forskjellig på gårdsbruket. Til ”tåggå” (toge) i sleder i krøklerne på høysledene, til ”bese” (band) eller feste av store og små dyr i fjøset, i kløvmeisene, til truger for folk og hester, til hamleband i båtkjeipene og også til hestegreier. Bjørkbork måtte de passe på å ta av når det løypte i juni måned. Never flekte de av og tok samtidig. Den brukte de til taktekking og til fiskegarnkavl. Byferder til Nidaros, Levanger og Steinkjer gjorde de mange av, mannfolka på gården. Det de hadde å selge var mest sild og så litt bumat. Og så kjøpte de salt, hamp, jern og forskjellig smijernsarbeid av Jemtene, slik som sakser, lås, økser, bjeller, jernbeslått skrin og bommer, ølkrus av tinn og litt forskjellig annet. De reiste for det meste alltid med båt. Bare til Nidaros kunne de også dra med jekt, helst når de hadde med kjippved og skulle selge. Men fikk de motvind, kunne det dra ut før de kom fram. For det hendte at det tok hele syv uker på en tur til Nidaros. Enda at det først i hundreåret ble brukt små gammeldagse åpne jekter, såkalt vatterbordjekter, som de også brukte årer til å ro de med.

Tåggå – trekkbøyle
Krøklerne – (1) krokete tre av grener (2) ting, redskap av ei krøkle (3) krok
Bumat – melkmat
Kjippved - favnved