FATTIGMANNSKÅRForfatter: Lars WaggenLita of fattigslig husmannsstue. Tegning: Jan HaraldsenAvskrift etter Lars Waggen i modernisert språkdrakt. Opprinnelig skrevet i 1908 og utgitt i 1982 av Beitstaden Historielag.
Beitstaden Historielag 2005
Jan Haraldsen
Det var en gammel liten plass inne i skoglia innom den østre gård, men den lå etter skogbyttet til vestre gård. De hadde bare ei ku og to småfe. Både mannen og kona var utslitte. Stua var bare ett rom, en etasje og lav, med åpen grue inni og ingen kakkelovn. Når det var storkaldt laga de en hel stokkild på grua, og når den hadde brent, nesten som en stor brann, satte de et trespjeld fast oppi skorsteinen. Da holdt de varmen godt inne. Men det oste fælt fra grua, så fremmede som var uvant med dette, måtte ut etter kort tid. Men selv koste de seg godt ved den varmen. Det var fattig og smått for de folka. Om vinteren lå de over ett måltid for å spare maten. Når de var sildlause, og silda var for dyr til å kjøpe, gikk de bort i gårdene med en liten pose og fikk ukokte bein og avfallet av spekesilda deres. Når de kom heim kokte de ut krafta av disse og således laga de seg ei sildegryn. En gang de var helt melløse, kom mannen bort til Eli i øststua med et sauskinn som han ville selge for mel. Eli gikk da på buret for å veie opp mel, men så med det samme vel på skinnet og sier: ”Jeg ser at du har brukt det til å ligge på, dette treng du så vel at du må ikke selge det”. ”Ja, først er en nå fattig, og så får en nå så åfått også”, sier mannen og slenger skinnet inn på buret.
Åfått – (1) som skorter; som ikke er som det burde, det er alltid noe åfått, noe som mangler noe
(2) lei, harmelig, synes åfått, synes være leitt/ dette ble åfått for deg
 |
 |
|
