Forrige

Neste

- stål, flint og knusk

Fyrstål i bruk. Foto: Harald Duklæt

Det led langt uti første delen av 1800-tallet før det var fyrstikker for å gjøre opp ild med. De brukte stål, flint og knusk, men det var svært mye bry med å få opp ild, særlig om knusken ikke var skikkelig tørr. Denne knusken var en slags sopp som voks på gamle bjørkstubber. Gjeterne lette med seg disse heim ut fra skogen, skar den sund, kokte ut i lut, banka og reidde, så det ble som myke skinnlapper, brun av farge. Denne knusken var så lettfengt for ild og så brann han sent opp, så den var laglig for å fange lysgnister fra flinten med. De i gammelplassen brukte mest å grave ned ilden i aska på grua om kvelden. Men det hendte at den slokna om natta. Kona brukte da å gå fram til gårds og låne ild og fikk med seg ei glo mellom to sponer. Men traff hun noen på veien eller gjeterbarn inne i marka, ble hun som regel så langdryg med godpraten sin at ilden slokna og hun måtte ta en ny tur til gårds etter ild til grua si. Det var et vanlig ordtak om at den som var snar når han gikk ærend, at ”han henta lys”. Det var ellers mange fattige folk som gikk og ba seg til. Deriblant finner, som ba pent om mel, brød og kjøtt eller en skilling. Og så fanter som nødtagg om alt det de kom over, og skjentes når de ikke fikk noe. Eli ga bort mang ei melskål således, men det var så knapt å ta av, slik at det også måtte bli nei enkelte ganger.