Forrige

Neste

- legd

"Skinnfellmarja" - legdkjerringa i musikalen "Ei ny tid". Skinnfellmarja ble spilt av Gerd Marit Nøvik. Foto: Stig Larsen

Når fattige folk ikke lenger orka å gå omkring og be seg til, ble de satt på legd. Det vil si at de var et visst antall dager på hver gård i grenda, etter hvor stor matrikkelskylda på gården var. En 4-5 vanlige beitgårder var ei legd, og legdemennesket kunne være en 2-3 ganger på hver gård i løpet av året. Når legdmennesket ikke lenger kunne gå selv, kjørte eller bar de det mellom gårdene, gjerne i ei seng. For legdmennesket var det bare å flytte når tiden var inne, så fremt det gikk an og livet hang i. En tung lagnad, et ringe levekår, en lite ettertraktet levemåte. Men i enkelte legder hadde legdslemmet det likeså godt som de andre folka, bortsett fra den endeløse flyttinga i mellom gårdene.
Når bra folk gjør hverandre bare godt og viser hverandre samkjensle og godhet, kan selv de dårligste levekår og den tyngste lagnad bli lettere å bære.