Forrige

Neste

- linarbeid

Rokkesnelle som viser "- nokkarne i rokkvengen -", jernkrokene i bøylen på hver side av snella. Foto: Harald Duklæt

Ellers satt Anne for det meste og spann økt etter økt, dag etter dag hele vinteren. Hun spann lin og hamp. Linet var til klær for husfolket, hampen til nottråd, snører og telner på fiskegarn. Til sildgarntråd brukte de bare lin, likens i fiskegarna, til skotråd og bøtingstråd ellers. Og Anne var god og rask til å spinne. Det gikk ikke lang tid mellom hver gang de slet av nokkarne i rokkvengen. Margrete spann også lin, men ikke så mye, noen måtte spinne ulla også. De trengte mye av den til klær for huslyden, både til kvinnene og mannfolka. Alt skulle lages hjemme, ingen ting skulle kjøpes, og lite hadde de å kjøpe for også. Johanna og Beret karda og spann etter som de orket, etter hvert som de lærte det. Og så spann de stry, især til islett, som det ikke var så verst naugrant om. Det var en god skole for linspinning. Stry brukte de mye av til undertøy, både til kvinnene og mennene, håndduker , sekker, bolstertrekk og forskjellig sånt. Til dels med ren lin til renning, men for det meste av stry. Og så ble det da etter hvert, etter at de hadde fått ferdig renning og islett til å sette opp vever av stry, lin og ull. Ett og annet året hadde de også opp dreiel eller annet mønster, vev til duker og finhåndduker det var av det beste blekte lingarnet.

Nokkarne – nokk er de små jernkrokene på vengen på rokksnella som leder tråden inn på snella
Rokkvengen – er bøyen på hver side av snella