Forrige

Neste

Åker og eng

Slått med ljå på natureng ved Egge Museum. Slåttekarer er Bård Nytrø og Jens Hermann. Foto: Harald Duklæt

Vi sier gjerne at jorda vart drevet på omtrent samme måte som i middelalderen til langt fram på 1800-tallet, kanskje lenger også mange steder. Ennå lever det folk som har brukt skjurru og ljå, noen har kanskje opplevd at de kjemma og stakka høy også. Andre kan ha pløgd med hest, med en hest eller med beitet (to hester). Alt dette er det gamle samfunns redskap og arbeidsmåter som vart brukt før 1850.

Sjøl om lite var nytt, så kom det en del forandringer, og ikke minst får vi kildemateriale til å følge utviklinga bedre enn i middelalderen. Fra ”Efterretning om Inderøens fogderi”, ca. 1770, veit vi at de sådde havre, blandakorn og bygg i Beitstad, dessuten litt rug og gråerter. Avlingene var ikke store, det er oppgitt at kornet gav 3-5 foll, kanskje litt mer langs sjøen. De samme kornslaga er nevnt i Stod, her kom også litt lindyrking i tillegg. Avlingene var bedre på mange gårder, 6-10 foll eller mer var rimelig å vente. I Sparbu var kornslaga og avlingene omtrent som i Stod.

Ser vi på utviklinga på et eksempel, blir det slik: På Øver-Trana var utseden i 1723: 2 pund rug, 2 tønner bygg, 1 tønne blandakorn, 7 tønner havre, 36 mark erter og 6 mark linfrø.
I 1860-åra er årlig middelavling oppgitt til 5 tønner rug, 50 tønner bygg, 250 tønner havre, 460 tønner poteter og 280 lass høy.
I dette eksemplet legger fort merke til poteten som ikke hadde kommet ennå i 1723. Det er vanlig meining at den slo gjennom først på 1800-tallet. Men vi kan jo også huske på at Schøning kunne fortelle dette fra Stod først i 1770-åra: ”Potatos har man her også begyndt at dørke, og det med Fordel.”