Eggevandring

Oppgangssaga i Østbyfossen (Egge museum) er ei flomsag. Saga er bygd opp slik at den viser hvordan energien føres fra vassrenna via overfallshjulet til sagramma, og hvordan matinga er tilpassa sagbladet. Foto: Harald Duklæt

Den vassdrevne oppgangssaga vart tatt i bruk på 1500-tallet. Den kom først til kystbygdene, men i Steinkjer var ikke slike sager i gang før i første halvpart av 1600-tallet. Første saga som er nevnt, er Helge sag ved Byafossen som er med i en oversikt fra 1610. I 1638 er det nevnt ei til, ”Grøtte flomsaug i Sparbo”, dvs. Grøtan i Ogndalen.

Først etter ca. 1660 vart det noe fart i sagbrukstdrifta her. Da var skogen langt på veg uthogd i Nordmøre og på Fosen, og tallet på sager auka i åra framover i heile Inderøy fogderi, det var 24 sager i fogderiet alt i 1673. Fram til midten av 1700-tallet var det ingen regulering som på Østlandet og det var heller ingen begrensning i kvantum.

Fram til slutten av 1700-tallet kom det flere sager i Steinkjer, noe avhengig av konjunkturene. På Mokk fans det sag alt i 1730-åra. Men langt større var Havda sag, den er karakterisert som et lite industrieventyr på 1700-tallet. Den lå omtrent der Mokkaelva, Sør-Rokta og Havda møtes. Saga på Fjeset stod trulig der Rølla kommer ned i Ogna og var trulig i drift storparten av 1700-tallet. Ei sag på Øst-Henning var anlagt litt før 1760, men var neppe i drift mer enn 10-15 år. I Figga kjenner vi til sager både på Hollan, Langli og Lø. I Beitstad er det nevnt sager på Vikan og i Kvernåa, og i Stod på Laup. Disse og andre sager var flomsager, store deler av året var det for lite vatn.

I Byafossen stod det to sager og to kverner i 1770-åra. Både denne fossen og Sundfossen lenger oppe ved Sunnan skapte problemer for fløytinga, det var så strid straum og mye vatn i elva at de måtte ta ned ett og ett bord, sies det. Da var de så lette at de ikke vart skadd.

Det var gjerne embetsmenn eller folk med store eiendommer som fikk i gang sagbruka, for eksempel var det futen som starta i Byafossen og seinere var slektene Hornemann og Gram aktive i næringa. Eierne fikk også de største inntektene.
Oppgangssagene måtte stå der det var vasskraft, for de brukte nesten centimetertjukke sagblad av smidd stål. Ut på 1800-tallet kom tynne, valsa sagblad av herda stål. Da vart det mye lettere å handsage, og det vart gjort en del før mer effektiv energi som damp kom i bruk.