Neste

GÅRDEN

Tegnet av Jan Haraldsen

Avskrift etter Lars Waggen (1866 - 1917) i modernisert språkdrakt. Opprinnelig skrevet i 1908 og utgitt i 1982 av Beitstaden Historielag.

Beitstaden Historielag 2005
Jan Haraldsen


Gården ligg ved sjøen eller fjorden i Inntrøndelag. Det er en to tre steinkast fra fjæra og opp gjennom lia til husa, som ligg på en haug på rabben eller ranten mellom lia og øverengene. Lia kaller de jorda fra den ranten og ned til fjæra. Det er noe bratt, men ikke brattere enn at det er godt kjørende med vogn.

Øverengene kalles jorda fra ranten og opp til skoglia, som tar seg noenlunde jevnbratt fra enga og helt opp til heikanten der snaufjellet tar til.først med litt kort bjørkekjerr og vidjekjerr, senere med lyng, og til sist bare mose og snaufjell opp til toppen. Toppen er ganske høy, og delvis med små is- eller breklatter i sprekkene. Fra heia eller fjelltoppen er det vid utsikt over flere fjorder og grender i Inntrøndelag.

Nord for denne heia er det en lang dal med mye skog i. Dette er også gården sitt vald eller skogeiendom helt til et godt stykke ovenfor den nordre dalsida, der det blir bare snaufjell og allmenningsvald. I eldre tid hadde gården høstseter (heimseter) oppe i heikanten ovenfor gården. Der kaller de det nå for gammelsetra.

En husmannsplass var det under gården lengst nord inne i skoglia ved sjøen, den kalles for Vika. Størrelsen på gården var som en vanlig beitegård, det vil si, gård, der de føder og bruker to hester til gårdsdrifta. Matrikkelskylda var på om lag 3-4 daler.

I eldre tider hadde gården vært lagt under domkirken i Nidaros, og derfor var det en slump landskyld eller avgift. Denne måtte betales hvert år i tillegg til jordskatt eller matrikkelskatt. Alt dette brukte de å betale til fauten på tinget eller hjemme på kontoret hans. Gården var det de kalte for leilenningsgård, slik at brukeren eller bonden eide ikke den og ikke hadde skjøte på den. Og han eller ætta hans hadde ingen odel på gården. Av skogen fikk brukeren ikke avvirke mer enn til landskyld, skatter og salt til husbruk.

Gården hadde i de første åra av det nittende århundre vært delt mellom to brødre, så det var to særskilte bruk eller gårder med hver sitt bruksnummer og matrikkelskyld, men med samme gårdsnummer og navn. For å skille mellom de to bruka brukte de å si østre og vestre. Således var de skilte i matrikkel og jordebøker også. Men folket på gårdene brukte å si seg i mellom: ”borti-stu`n” og ”vesti-stu`n” eller ”uti-stu`n” og ”austi-stu`n”.

Innjorda til den gamle gården ble ved skiftet delt i to, og den yngste av brødrene skulle ha den nylaga gården. Han fikk noe større utmark fordi det var mindre og dårligere dyrka jord. Skoglia ble delt i teiger, men skogdalen nordom heia, der setra lå, ble udelt sameie, både skog og grunn.